I'm have uploaded the text about Alexander. But the text is in NORWEGIAN, so if you want this text in english you can send me a e-mail.

Alexander Rybak

<<DETTE ER det mest folkelige du noen gang har gjort. Dette kan du ha med i Melodi Grand Prix!>> Dette tenkte Alexander Rybak (22) da han sto på en fjelltopp utenfor Ålesund i sommer. Han hadde tatt fram fela for å spille litt i sommerværet, og ut kom det som skulle bli storfavoritt til morgensdagens norske Melodi Grand Prix-finale, låten ”Fairytale”. Før denne seansen hadde Alexander vandret i seks timer hver dag, banket på dørene til fremmede og byttet bort fela med mat og seng.

-         Ble du ikke flau av å møte opp på døra til folk på det viset?

-         Jo, jeg sto ikke der som en stolt hane. Jeg ble alltid veldig glad når noen slapp meg inn. Nå har jeg venner for livet her, sier han.

EN HORISONT INNEGJERDET av bratte fjell er bakteppet også i dag. Alexander fra Nesodden er tilbake på Vigra i Giske kommune. Han sitter på en veikro, han har fått gratis potetball av eieren, han skal seinere kjøre til familien Haahjem, der pensjonisten Bjørn vil minne Alexander om hvor sulten han var, da han besøkte dem i sommer. Katta Sigurd vil mjaue irritert når Alexander drar fram fela, mens barna i barneselskapet han besøker etterpå vil stå klare med hvite lapper og kulepenn. Hos familien Rørvik Blindheim har moren bakt sjokoladekake, dattera tatt med seg venninnene og yngstesønnen redd opp gjestesenga i glede over gjensynet.

 

DENNE DAGEN SKAL Alexander få over tjue tekstmeldinger (SMS), telefonsamtalene skal handle om spillejobber, morgendagens ”Grosvold”-besøk og at Per Sundnes lurer på hvem han er forelska i. Alexander skal spille på fela si fire ganger, bli intervjua av lokal media to ganger, mens han kontinuerlig trykker på mobiltelefonen sin, leiter etter folk han møtte i sommer og viser en voldsom entusiasme til alle som kontakter ham. En vanlig dag på jobben, som enten vil føre til verdensherredømme – eller utbrenthet.

-         Jeg svarer på alle telefoner og tekstmeldinger. Jeg ser ingen grunn til å ha hemmelig nummer. Jeg takler alt av pusting, pesing og hetsing. Det er veldig lite av det i forhold til alle de koselige kommentarene jeg får.

 

-JEG DIGGER ANDREA Bocelli, men jeg har ikke nerver for ham på samme måte som jeg hadde for Glenn Lyse da han var med i <<Idol>>. Du føler mer for folk som er på vei mot noe, enn de som bare er artist. Alexander er svaret svaret på hva som skjer når et gammeldags vidunderbarn vokser opp i en moderne medieverden. Den klassiske skolerte fiolinisten, født i Hviterussland 1986, prøvde seg på <<Idol>> to ganger, ble sendt ut etter én audition til NRK-programmet <<Kjempesjansen>>, før han vant konkurransen i 2006 – og meldte seg på Melodi Grand Prix tre år etter.

 - Jahn Teigen og Bettan får alltid jobber og blir aldri glemt fordi de våger å konkurrere igjen og igjen.

 - Hvorfor vil du bli kjent?

 - Som offentlig person  er det mye enklere å få med seg folk på prosjekter. Uansett hva man er kjent for. Er du berømt for å gjøre noe dritbra, har folk tro på ideene dine. Er du kjent for å drite deg ut, vil folk ha sympati. Jeg har ennå ikke opplevd noe negativt – eller… Alexander og tenker seg om.

 

-         Vel, jeg har blitt slått og sånn, av og til. På gata om kvelden er det folk som har dyttet meg, slik at jeg har begynt å blø. Det var verdt det, for jeg fikk bare enda mer sympati fra jentene rundt meg. Det er ingen vits i å gå mer inn på det, men det er folk som ikke kjenner meg og som ikke har skjønt greia mi. De skjønner ikke hvorfor jeg må vise meg på tv.

 

DA ALEXANDER KOM hjem fra Ålesund ble han invitert på middag hos Melodi Grand Prix-blekksprut Per Sundnes. Der fikk han ”skikkelig god, homofil mat”, mens Per viste ham tidligere vinnerbidrag. Alle sangene hadde en viss rytme i seg, en rytme som ikke eksisterte i låta til Alexander.

-         Det tar tiden dag å svelge en hel kamel, men snart tenkte jeg at ”nei, for faen, det er Grand Prix og du har en sjanse. Selvfølgeli skal du forandre sangen slik at den i tillegg til å være folkelig og fin, også skal være dansbar”. Da kom den ompa ompa-rytmen inn i sangen.

-         Er du komfortabel med å endre sangen din etter Grand Prix-malen?

-         Så lenge det gjør sangen bedre. Låta var ikke ødelagt, men den lekket litt her og der, så jeg tettet noen hull. Mange melder seg på fordi de bare har en sang de vil promotere. Jeg har prøvd å skreddersy – jeg har sett gamle Grand Prix-bidrag på Youtube, sett hva som var moderne i fjor, og hva som kunne bli moderne i år.

-         Hva fikk du ut av researchen?

-         At folk ikke liker når noe tvinges på dem. Jeg ville ikke at danserne skulle ha på seg bunad, sangen er nok i seg selv. Skal man være med i Grand Prix må man droppe ting man selv digger. Man må se det utenfra og spørre seg om det egentlig er kult, eller om det bare er du som digger det.

 

GÅR HAN VIDERE til finalen i Moskva, vil han være godt rustet. Alexander snakker russisk med foreldrene sine, som var avhoppere fra Hviterussland og kom til Norge da Alexander var seks år. Da hadde han allerede komponert en sang tre år tidligere, samt spilt fiolin og piano i ett år.

-         Som klassisk fiolinist er det viktig å begynne tidlig. Det er noen dører i hjernen som lukker seg etter en viss alder. Jeg er glad for at jeg begynte med piano og fiolin da jeg var fem. Jeg spilte med et lokalt orkester her i Oslo, og i en alder av seks spilte jeg pianokonserter. Jeg var et vidunderbarn som alle drev og dyttet.

-         Føler du at du har valgt musikken aktivt selv?

-         Nei, man velger aldri noe selv når man er barn. Jeg vet ikke om jeg vil la mine barn gjøre det samme, men jeg er veldig glad for at mamma og pappa pusha meg litt. De klarte å hjernevaske meg slik at jeg trodde at alle barn øvde halvannen time hver dag. De kjørte en veldig fin grense mellom det å la meg være barn, og samtidig være flink.

-         Er det noe som er typisk russisk ved deg?

-         Jeg tror jeg har det der sørgmodige fra Russland. Alle sangene jeg lager er i moll, og da jeg var liten sang mamma triste nattasanger til meg, og så gråt vi til vi sovna.

Begge foreldrene er musikere, og faren fikk jobb som fiolinlærer da familien kom til Norge. Alexander ser for seg at han skal bo i Norge resten av livet.

-         Jeg er jo skapt for å gjøre norske ting. Spellemann-kulturen er så sterk her, og det er nok skjebnen som gjør at jeg er her.

 

DA ALEXANDER GIKK på barneskolen øvde han på fela 2-3 timer daglig, på ungdomsskolen var det fire timer. Nå holder han på med en bachelor i utøvende fiolin, og sjonglerer skuespill (kinoaktuell som sønnen til Morten Harket og Aylar i ”Yohan barnevandreren” til høsten), show og studier. I mars skal han på turné med Elisabeth Andreassen. Kanskje er det like greit at han har måttet ofre andre ting.

-         Jeg var veldig god i basket, men måtte slutte fordi det rett og slett var usunt. Jeg er veldig pysete med fingrene mine. Jeg kan stikke hodet inn i en stekeovn, men jeg kan ikke ta ut en pizza uten å ha mange votter på meg. Da jeg sto på snowboard hadde jeg ikke hjelm, men håndleddsbeskyttere.

-         Har du noen gang hatt lyst til å slutte å spille?

-         Ja da, jeg slutter å spille annenhver uke. Da er det fint å ha den ballasten jeg har, ellers hadde det ikke gått.

-         Hva har du gått glipp av?

-         Jeg fikk ikke vite om sex før jeg var 12 år. Det er en av tingene foreldrene mine kunne fortalt meg. Jeg husker at alle andre lo av ei bok som lærerne viste på skolen, mens jeg ikke skjønte en dritt.

-         Var det kult med fele da du var 13?

-         Nei, det var litt mobbing på grunn av det. Jeg var enebarn og så selvgod at jeg ikke skjønte at jeg var et mobbeoffer før etterpå. Jeg var fornøyd med de to, tre vennene jeg hadde, og trodde jeg var konge på haugen. Så kan man ta.

Hentet fra Dagbladet

20. Februar 2009